Hvor skal barnet bo ved separasjon og skilsmisse?

Hvor barnet skal bo fast? Hvilke regler gjelder barnefordeling? Reglene finnes hovedsakelig i barneloven, men dere som foreldre står relativt fritt til å lage egne avtaler. Sentralt står "barnets beste" fra barneloven § 48. En god skilsmisseadvokat vil kunne være gull verdt ved en sak om barnefordeling. Her får du en nøye og detaljert gjennomgang.

Med barnefordeling menes hvor barn skal bo fast ved skilsmisse eller samlivsbrudd. Under forutsetning av at mor og far har felles foreldreansvar, er reglene for hvor barnet skal bo fast de samme både der foreldrene har vært gift og hvor de har vært samboere.

Utgangspunktet er at foreldrene står fritt til å avtale hvor barnet skal bo fast. Er de enige om det, kan de avtale at barnet skal bo fast hos begge. Det er ønskelig at foreldrene selv kommer frem til en avtale, da det vil være en stor påkjenning både for foreldre og barn dersom man går til sak. En god skilsmisseadvokat vil kunne være gull verdt ved en sak om barnefordeling.

Saksbehandling i saker om hvor barnet skal bo fast

Det er nå domstolene alene som er første instans for denne avgjørelsen, dersom foreldrene ikke blir enige.

Avgjørelser om hvor barnet skal bo fast skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Dette er den eneste føringen loven legger på avgjørelsen. Tidligere gjaldt det en morspresumpsjon, det vil si at man antok at det var til barnets beste å bo fast hos mor. Denne presumpsjonen er nå tatt ut av loven. Mor og far stiller i utgangspunktet likt ved avgjørelse av spørsmålet om hvor barnet skal bo fast. Er barnet veldig ungt, hender det imidlertid at retten kommer til at det er til barnets beste å bo fast hos mor. Dette begrunnes blant annet med praktiske hensyn som for eksempel amming. Utover dette er det vanskelig å konkretisere hva som forstås med begrepet ”barnets beste”. Domstolene foretar en konkret skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak. Hvilke momenter som vektlegges i rettspraksis vil jeg komme nærmere inn på nedenfor.
Foreldre som har barn under 16 år må man ha gyldig meklingsattest før de kan reise sak. For å få meklingsattest må de ha møtt til mekling tre ganger. Meklingens formål er å komme frem til en skriftlig avtale mellom partene. Alle familievern- og familierådgivningskontorer kan mekle. Fylkesmannen kan gi opplysninger om hvilke andre meklere som finnes i fylket.

Det stilles ekstra strenge krav til advokater som arbeider med saker om barnefordeling. Advokatene plikter å vurdere mulighetene for at partene kan komme til enighet før det reises sak.

Blir det reist sak, skal denne prioriteres i rettsystemet. Det er fordi slike saker er spesielt belastende for de involverte, og man vil være tjent med å komme til en rask løsning. Dommeren skal påskynde saken, og skal på et hvert trinn av saken vurdere om det er mulig å oppnå forlik mellom partene. Det skal legges til rette for at foreldrene kan komme til forlik.

Domstolene kan ikke avgjøre at barnet skal bo fast hos begge foreldrene. Bakgrunnen for denne regelen er at dersom foreldre ikke kan komme til enighet om dette selv, er det tvilsomt om de greier å få ordningen til å fungere hensiktsmessig når domstolen har tatt avgjørelsen.

Blir det reist sak og foreldrene ikke blir enige om hvor barna skal bo inntil dommen er avsagt, kan retten beslutte dette ved en midlertidig avgjørelse.

Momenter som tillegges vekt i barnefordelingssaker

I rettspraksis er det utviklet en rekke momenter som har betydning for hvor barnet skal bo fast. Jeg vil nå redegjøre for de mest sentrale momentene. Det er viktig å huske at hver enkelt sak vurderes konkret, og at det derfor ikke finnes noen fasitløsning på hva utfallet i saken blir.

Så langt det er mulig vil domstolene forsøke å unngå at barn må skifte miljø. Dette gjelder spesielt småbarn. Skifte av miljø kan være at barnet må bytte skole, barnehage, venner og så videre. Dette momentet har flere ganger vist seg å være utslagsgivende når to boalternativer stiller likt. Kan det påvises at barnet er bedre tjent med å flytte, kan det oppveie for den påkjenning man antar barnet har ved å skifte miljø. Risikoen ved miljøskifte har i tidligere rettspraksis ført til at domstolene har akseptert tilstander som er etablert ved rettstridig adferd hos en av foreldrene, for eksempel kidnapping. I dag ville neppe denne praksisen blitt fulgt opp. Kidnapping av sitt eget barn kan være et uttrykk for at man nettopp ikke setter barnets beste i først rekke.

Saboterer den ene av foreldrene samværet med den andre, vil det kunne tale mot vedkommende i en barnefordelingssak. Det legges stor vekt på vilje til å samarbeide. Høyesterett har i flere avgjørelser tillagt dette momentet større betydning enn risiko ved miljøskifte. Det gjaldt blant annet i en barnefordelingssak der en fem år gammel jente hadde bodd sammen med faren sin siden hun var to år. I denne saken la Høyesterett vekt på at samværsretten ikke fungerte, og at moren nærmest ikke hadde fått se datteren sin mens rettsaken hadde pågått. At faren ikke viste vilje til å medvirke til samvær mellom mor og datter, gjorde at datteren fikk fast bosted hos moren.

Har barnet ønsker om hvor det skal bo fast, skal dette tillegges større vekt jo eldre barnet er. Når barnet er sju år skal det få si sin mening før det blir tatt avgjørelser om hvem av foreldrene det skal bo hos. Etter at barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva det mener. Det er opp til barnet om det vil uttale seg. Erfaringsmessig viser det seg at barnet ofte ikke vil uttale seg om dette temaet, fordi det gjennom å si sin mening føler at det kommer i en lojalitetskonflikt.

Det skal mye til før domstolene fraviker barnets ønske etter at det er fylt 12 år. Imidlertid har det vært fattet avgjørelser i strid med barnets ønsker. Det vil bero på en vurdering av de konkrete omstendigheter i hver enkelt sak.

Gjelder barnefordelingssaken flere søsken, er hovedregelen i rettspraksis at deling av søskenflokk ikke bør finne sted. Et moment som kan tale for deling er at bitterhet mellom foreldrene da ikke blir så stor, noe som igjen kan lette for eksempel gjennomføring av samværsretten. Domstolen skal imidlertid som nevnt tilse at det er barnets beste som blir ivaretatt. Deling av en søskenflokk må ikke være en kompromissløsning mellom foreldre som for øvrig står likt.

Personlige egenskaper er et moment i barnefordelingssaker, men domstolene har vært tilbakeholdne med å vurdere disse. Med personlige egenskaper menes blant annet evne til å vise kjærlighet og omsorg. For domstolene er det vanskelig å vurdere disse egenskapene da de ikke kjenner partene.

Det er ingen presumpsjon for at en datter har det bedre sammen med sin mor enn sin far, og omvendt for en sønn. Barnets kjønn har imidlertid blitt tillagt noe vekt i enkelte saker. Det har da stort sett vært eldre barn. Dette er et moment som neppe vil få avgjørende betydning.

Stiller foreldrene i en barnefordelingssak likt, kan det legges vekt på andre momenter. I forarbeidene til barneloven uttaler justiskomiteèn at det kan legges vekt på hvem av foreldrene som har størst behov for å ha barnet hos seg, og hvem som vil lide det største tapet ved å ikke få det. Dette er imidlertid en vurdering som domstolene vanskelig kan ta stilling til. Den som ikke får fast bosted med barnet, vil uansett lide et tap, og det er umulig for domstolene å vurdere hvem av foreldrene som vil lide størst tap.

Hvem som har skyld i bruddet, om en av foreldrene har en funksjonshemning eller hvilken religiøs overbevisning de har er momenter som ikke har betydning for barnefordelingssaken.

Oppsummering

Barnefordelingssaker byr på store utfordringer, fordi det dreier seg om verdier som ikke lett lar seg måle. Det er ønskelig at foreldrene kommer til enighet før det søksmål reises, og det er derfor lagt til rette for forlik. Det er viktig at foreldrene viser vilje til å komme til enighet, både for sin egen del og aller viktigst, for barnas del.

Spør oss nå

  • Fyll inn i skjemaet
  • Juridiske eksperter svarer
  • Konfidensielt og 5 dagers svargaranti
Navn: *
Adresse: *
E-post: *
Telefon: *

Din henvendelse: *
* Fyll ut