Veiledning - fakta om samboeravtaler

Det er avtalefrihet for samboere. Utgangspunktet ved samlivsbrudd er at hver av samboerne beholder sine eiendeler, og at man deler de eiendelene man har ervervet i fellesskap. Unntak fra dette utgangspunktet krever avtale.

Med en samboeravtale kan man derfor sikre seg rettigheter eller pålegges plikter etter et samlivsbrudd. Dersom man har vært samboere i mange år, kan det være vanskelig å huske hvem som eier hva, og hvilke eiendeler man har kjøpt i fellesskap. Dersom man ikke har registrert eller tinglyst eiendelene, er dette er spørsmål om hva man klarer å bevise.

Ved samlivsbrudd vil man risikere å stå uten rettigheter til verdier skapt under samlivet dersom disse ikke er sikret seg gjennom en samboeravtale.  Ønsker man å ha rettigheter til verdier man har ervervet under samlivet må man selv avtale dette. Samboeravtalen gjelder for samlivsbrudd mens begge er i live. Ved død er det gjensidig testament etter arvelovens regler som gjelder, dersom man har skrevet dette. Etter endringer av arveloven i 2009 vil samboer med felles barn allikevel være sikret minstearv som en ektefelle mv.

Når to personer eier noe sammen, gjelder lov om sameige fra 1965.Loven finner du her: http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldles?doc=/app/gratis/www/docroot/all/nl-19650618-006.html&emne=sameigelov*&

Samboeravtaler kan etablere sameie, eller klargjøre at noe eies av den ene alene. Samboeravtaler kan også si noe om delingen av verdier ved et eventuelt samlivsbrudd. Avtalen kan også bestemme fordelingen, hvem som skal overta hva, ved et samlivsbrudd. En samboeravtale bør alltid gjøres skriftlig. Det er formfrihet også ved samboeravtaler, men en muntlig samboeravtale vil ofte være lite verdt (bevismessig i en eventuell sak) dersom man ikke kan dokumentere avtalens innhold, jf. LG 1996 s. 2095 (Gulating lagmannsrett);

”Flertallet finner etter dette at B ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at det forelå en avtale om fordeling. Etter flertallets oppfatning må det kreves relativt klare holdepunkter før det kan legges til grunn at avtale med et slikt innhold er inngått”.

Vitner ved underskriving er ikke et krav, men vil være en ekstra sikkerhet for disposisjonens etterviselighet og troverdighet. Det kan også være lurt å ha et eksemplar oppbevart et annet sted enn hjemme.

Dersom det skulle oppstå uklarheter om innholdet i samboeravtalen, gjelder vanlige tolkningsprinsipper. En naturlig språklig forståelse av ordene legges til grunn. Der det ikke er avtalt noe, kan sameieloven utfylle avtalen.

I en dom, LB 2000 s. 3512 (i Borgarting lagmannrett), blir dette uttrykt slik:

”I den utstrekning avtalen er ufullstendig eller uklar - og den eventuelt ikke er utfylt ved senere muntlige avtaler mellom partene - må den slik lagmannsretten ser det tolkes i lys av og suppleres med sameielovens deklaratoriske regler, og med de alminnelige prinsipper for det økonomiske oppgjør mellom ugift samboende som er utviklet gjennom rettspraksis og litteratur”.

Urimelige avtaler

Selv om det er avtalefrihet, kan det ikke avtales noe som klart er urimelig for den ene parten i avtaleforholdet.

Avtaler mellom ugifte samboende er avtaler på formuerettens område og faller inn under avtalelovens regler som gjelder på dette området, jf. avtaleloven § 41 som slår fast at avtaleloven bare gjelder ”paa formuerettens omraade”. At avtaleloven får anvendelse på samboeravtaler om økonomiske disposisjoner, innebærer at samboeravtaler også kan sensureres og revideres etter for eksempel avtaleloven § 36 dersom de har et innhold som er klart urimelig til fordel for den ene part og avtalen ikke fremstår som balansert.

Siden det er avtalefrihet, er utgangspunktet at avtaler skal holdes.

Som ellers i avtaleretten, er avtaleloven § 36 ment som en snever unntaksregel som bare sjeldent skal benyttes. Dette er fordi hovedregelen om at avtaler skal holdes er et svært tungtveiende moment mot å revidere avtalens innhold. Imidlertid vil det være noe større mulighet til å justere avtaler på dette området, dersom den ene part har blitt utsatt for press av en sterkere part eller resultatmessig er kommet svært uheldig ut av avtalen i forhold til den økonomi og praksis som har vært mellom samboerne i det daglige.

Ekteskapsloven § 65 har en lempingsregel for ektepakter, og rettspraksis fra den bestemmelsen kan være relevant også ved anvendelsen av avtaleloven § 36 på samboeravtaler.

I forbindelse med ekteskapsloven § 65 ble det uttalt følgende i 1987:30 side 97, som også vil ha relevans for vurderingen av om en samboeravtale er urimelig etter avtaleloven § 36:

"En slik lempningsregel bør imidlertid brukes med forsiktighet. På dette området bør partene ha klarhet i sin økonomiske situasjon, og en lempningsregel bør ikke oppmuntre til unødige tvister. Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue”.

Et eksempel på at en samboeravtale ble tilsidesatt etter avtaleloven § 36 er eksempelvis gitt i RG 1998 s. 1014:

”Lagmannsretten har etter en totalvurdering kommet til at avtalen av 1989 delvis må settes til side idet urimelighetskriteriet i avtaleloven § 36 må ansees oppfylt. Det vil virke urimelig å gjøre avtalen gjeldende med fullt beløp. Det kronebeløp som etter lagmannsrettens skjønn bør tilfalle Poulsen i henhold til avtalen fastsettes til kr 250000. Der er ingen uenighet mellom partene for så vidt gjelder forfallstidspunkt eller satsen for renteberegningen, og retten tar her Poulsens påstand til følge”.

Man skal også vurdere om lemping gir det beste resultat, eller om avtalen kan blir rettferdig og balansert ved å tilkjenne vederlagskrav eller anse sameie for opparbeidet.

I NOU 1979:32 s. 43 ble det uttalt at:

”Også ved et faktisk samliv (papirløst ekteskap) vil generalklausulen, avtaleloven § 36, kunne få anvendelse på partenes avtaler. Her vil det ventelig i større grad enn ved avtale mellom ektefeller være naturlig å se avtalen direkte som en avtale på det formuerettslige området. Men også her vil det være unntak, f.eks. ved avtaler om annet enn formuesgoder, så som barnefordeling”.

Hva kan man ikke avtale i en samboeravtale

Avtaler om foreldrerett til felles barn, barnebidrag og lignende er familierettslige disposisjoner kan det ikke avtales noe om i en samboeravtale. Disse reguleres av barneloven og ulovfestet rett. Her er det ikke avtalefrihet. Det er ikke formuesrettslige disposisjoner, og ligger utenfor både formuesrettens og også avtalelovens område.

Viktig å huske på:

  • Utgangspunktet ved samlivsbrudd er at hver av samboerne beholder sine eiendeler, og at man deler de eiendelene man har ervervet i fellesskap.
  • Unntak fra dette krever avtale.
  • Det er avtalefrihet mellom samboere, og utgangspunktet er at avtaler skal holdes.
  • Man kan ikke avtale noe som er urimelig for den annen part.
  • Sameieloven gjelder for ting man har ervervet i fellesskap

Spør oss nå

  • Fyll inn i skjemaet
  • Juridiske eksperter svarer
  • Konfidensielt og 5 dagers svargaranti
Navn: *
Adresse: *
E-post: *
Telefon: *

Din henvendelse: *
* Fyll ut